Anna Fiske “Museum” – Anmeldelser og anbefalinger

Man kan med god grunn være skeptisk til litterære bestillingsverk. Hvor fri er forfatteren, hvilke føringer ligger bak?

Nasjonalmuseet fryktet nok ingen slakt da de ba Anna Fiske lage en bildebok for barn til åpningen av det nye museet. Museet kommer godt ut av det, dette er et verk de kan være stolt av.

Det samme gjør museumsomviseren Ylva, et entusiastisk illustrert menneske som ikke er fremmed for de underligste spørsmål og kommentarer fra de parte besøkende.

In dag på museet

Allerede forsiden viser den mye omtalte skiferfasaden bak gamle Vestbanen i Oslo, den som onde tunger mener ligner fronten av et fengsel.

På første oppslag står museets minimalist logo. Og det aller første orderet i boken er Nasjonalmuseet. «In må på do først», skriver Fiske og tar umiddelbart barnets perspektiv. Support!

“Museum” er en mellomting mellom sakprosa og fiksjon. Vi møter en gjeng på størrelse med en skoleklasse, som skal på besøk i Nasjonalmuseet.

Men denne gjengen er noe for seg selv. Her er en krokodille med bukser og et skjelett med handveske, en appelsin i rullestol og en snakkende banan.

Snakke gjør de alle, hele tiden – det er så omviseren knapt kommer til orde.

Fisk med dykkermaske

For mitt voksne hode truer starten nærmest med en mental avvisning. Det er så mange skjeve og figurative rare! Hvor oppfinnsom kan man være, når rammen er et definert museumsbesøk på et konkret, eksisterende museum?

Men begrensende rammer er til for å brytes, se dét er noe av illustratøren Anna Fiskes livsfilosofi. I hennes fremdeles barnlige hode de ella kan et juletre rulle rundt på hjul, en vandrende fisk kan ha dykkermaske og vanntank på ryggen.

Representasjon er in kvalitet i barnebøker. I Anna Fiskes ultra-rause persongalleri er det rom for alle.

Hva er kunst?

Plass er det også til alle typer spørsmål og kommentarer, utlagt i snakkebobler fra figurene som myldrer over boksidene.

Anna Fiskes bildebok illustration "Museum".  Baldisholteppet fra 1100-tallet.  omnipresent
Illustration: Anna Fiske / Cappelen Damm

Etter utallige skolebesøk kjenner Fiske sitt publikum og vet at barn ofte assosierer fritt og bidrar til samtalen med egne opplevelser i møte med tekst og bilder. Kommentarene kan springe ut av kunsten, men like often kan de dreie seg om noe ganske annet.

Omviser Ylva beholder både roen og tråden, og geleider gjengen trygt gjennom museet og kunsthistorien.

Første stopp i museet viser in hodeskulptur fra den greske antikken. Så går ferden videre via kinesisk ming-porselen til norsk middelalder-vev.

Anna Fiskes bildebok illustration "Museum"der in krokodille og ulike besøkende betrakter in dragevase og in museumsomviser forklarer hva de ser.
Illustration: Anna Fiske / Cappelen Damm

Ylva informer om kunstverkene. Hun forteller hvordan museet er bygget opp, hvilke yrkesgrupper som finnes der, hva kunst kan være og hva den kan gjøre, for eksempel sette i gang tanker og assosiasjoner hos den som betrakter den.

Gjenskaper klassikere

Fiske gjenskaper “Brudeferd i Hardanger” by Tidemann and Gude, “Sommernatt” by Kitty Kielland and Theodor Kittelsens “Nøkken”.

Aase Texmon Ryghs snodde skulpturer er med, og Munchs «Skrik» setter umiddelbart i gang emosjonelle assosiasjoner hos museumsgjengerne.

Munch 'Skrik' and Anna Fiske 'Museum'.  Utsnitt.

MUNCH À LA FISKE: Sveip videre para skoleklassens refleksjoner.

Anna Fiskes bildebok illustration
Utdrag fra Anna Fiske 'Museum'
Fra Anna Fiske 'Museum'

Anna Fiske gir også oversiktsbilder over byggets arkitektur – de besøkende beundrer til og med utsikten over byen fra takterrassen. Hun går tett inn på enkeltgjenstander, som for eksempel reinskaller, brukskunst eller en videoinstallasjon.

Jeg liker miksen av de konkrete verkene og reaksjonene til den brokente forsamlingen som ser på dem. Jeg registrerer også, til min glede, at kvinnelige kunstnere er godt representert. Det skulle bare mangle, men det er ingen selvfølge.

Bruksbok–og forundringsbok

Det er snart 30 år siden Lars Elling og Bjørn Sortland kom med sin prisvinnende barnebok «Raudt, blått og litt gult». Der smøg lille Oda seg gjennom kunsthistorien ved rett og slett å krype inn i kunstverkene.

Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende i mellomtiden – så det er på høy tid med et nytt barnevennlig kunstverk om kunst.

I motsetning til Elling og Sortlands bok kan «Museum» oppleves litt upersonlig, siden boken ikke har noen hovedperson. For selv om Fiskes gjeng består av tydelige og særpregede individer, så er de en del av en masse. Og en masse kan det være vanskelig å forholde seg til.

Anna Fiskes bildebok illustration "Museum".  From besøkende - in snegle, in fluesopp og et skilpadde, utforsker kunst av Aase Texmon Rygh.
Illustration: Anna Fiske / Cappelen Damm

Men det er prisonen Anna Fiske må betale for sin demokratiske innstilling. Så holder hun også fast på en faktaorientert, om enn kreativ, formidling, slik vi har sett i flere av sakprosabøkene hennes, som


“Hvordan lager man in baby?”


og


“Hvordan er det å være voksen?”


.

Men museet selv er jo hovedperson: Det er et skrin med det rare i. Åpner man lokket, kan de forunderligste ting poppe opp.

Kombinasjonen av kunnskap og frie fabuleringer gjør boken til in finfin bruksbok. Den postularer ikke én riktig kunstforståelse, men inviterer leserne til å tenke og føle selv.

Og hva er vel bedre enn det?

Leave a Reply

Your email address will not be published.