Ferrari 250 GT – den viktigste

VETERANBIL: Ferrari 250. Navnet forteller alle Ferrari-kjennere hva det handler om.

Akkurat slik de forstår betegnelsene 166, 195, 212 osv. For de uinnvidde er modellbetegnelsene bare et tall, men for entusiaster er det en kode som identifiserer biler etter motorstørrelse. De klassiske typebetegnelsene er størrelsen på hver sylinder, målt i milliliter. Så 250 milliliter er en kvart liter, og multiplisert med 12 sylindre gir et totalt volum på tre liter.

LEGENDARISKE: 3-liters V12-motoren var kjernen i nesten 2600 biler på 1950- og 1960-tallet Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

LEGENDARISKE: 3-liters V12-motoren var kjernen i nesten 2600 biler på 1950- og 60-tallet. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

stort potensial

Og det var nettopp en 3-liters V12 utviklet av Gioachino Colombo som skulle være fellesnevneren for en hel serie Ferrari-bilmodeller fra tidlig 1950 til midten av 1960. Et mesterverk av en motor som kunne utvikle seg fra 240 hestekrefter til 300 i racingversjonen av Testa Rossa med hard finish.

Motoren ville finne veien inn i Ferraris råeste racerbiler, de første rene sportsbilene og de mest luksuriøse modellene. Alt ment for en liten, men sterk kjøpekraft som var i sterk utvikling i en blomstrende etterkrigstid.

HARMONISK: Den tofargede malingen forsterker inntrykket av hvor lett taket nesten flyter over resten av karosseriet.  Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

HARMONISK: Den tofargede malingen forsterker inntrykket av hvor lett taket nesten flyter over resten av karosseriet. Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

fantastiske kropper

250-modellen, med sine forskjellige chassislengder for ulike formål, bør være en base for de viktigste karosseribyggerne i Italia. Ikke minst Pinin Farina, som i denne perioden ble Ferraris utvalgte husdesigner.

Suksessen til 250-modellen var å skape grunnlaget for utvidelse og modernisering i karosseriproduksjonen hos Pinin Farina på den tiden da ledelsen i selskapet gikk over fra far Battista til sønn Sergio Pininfarina på 1960-tallet.

Fra rent håndverk fikk vi seriemodeller som kunne bygges i hundrevis per år, noe som skaper gjensidig suksess for både Ferrari og Pininfarina. Stroppene var stramme i mange tiår, basert på alt de gjorde på 250-modellen.

Men også Vignale, Zagato, Scaglietti og Boano gjorde noe av sitt beste arbeid på Ferrari 250 i den kanskje vakreste epoken av italiensk kroppskunst på 1950- og 60-tallet.

TILBAKE TIL ITALIA: Zagato var på Villa d'Este for ti år siden og kommer tilbake for et eksklusivt besøk i mai.  Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

TILBAKE TIL ITALIA: Zagato var på Villa d’Este for ti år siden og kommer tilbake for et eksklusivt besøk i mai. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Transatlantisk brobygger

Modellen ville gitt Ferrari et skikkelig fotfeste i USA, med sløve modellnavn som California Spyder en favoritt med filmstjerner som poserer på begge sider av Atlanterhavet. En California Spyder var definitivt bilen som ankom et hvilket som helst luksushotell på den franske rivieraen på 1960-tallet.

250 skulle sementere Ferraris posisjon som verdens ledende racingorganisasjon og sportsbilprodusent. En serie videreutviklede 250 modeller tok med seg seire i de mest prestisjefylte landeveisløpene og baneutholdenhetsløpene i verden: Targa Florio, Spa, Tour de France. Tourist Trophy og Le Mans for å nevne de viktigste.

HARDT LIV: Siden den var ny i 1956 har eieren tatt ut Zagato i løp som her i konkurranse med Ferrari, Maserati, Mercedes-Benz, Fiat og Alfa Romeo på Monza.  Foto: Privat

HARDT LIV: Siden den var ny i 1956 har eieren tatt ut Zagato i løp som her i konkurranse med Ferrari, Maserati, Mercedes-Benz, Fiat og Alfa Romeo på Monza. Foto: Privat

ettertraktet vare

Heldigvis eksisterer det store flertallet av de rundt 2600 Ferrariene som ble gitt 250-betegnelsen fortsatt i dag. Stellet vare på eller reddet av entusiaster i flere tiår der interessen var minimal. En tid da selv en 250 GTO var en ren bruktbil som kanskje var vanskelig å bli kvitt og ikke billetten til verdens mest eksklusive bilklubb med potensielt kun 39 medlemmer.

I den andre enden av prisskalaen finner du en 250 GT/E 2+2 som du kan få i meget god stand for rundt tre millioner kroner.

Ikke akkurat på nivå med 250 GTO, men godt over Ferrari 250-prisskalaen, finner du garantert Zagato Coupé på disse sidene.

DOBBELBOBOLE: Zagatos linjer er så smale og minimalistiske at taket må ha kupler over sjåfør og passasjer.  Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

DOBBELBOBOLE: Zagatos linjer er så smale og minimalistiske at taket må ha kupler over sjåfør og passasjer. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Ferrari og Zagato

Zagato hadde sine hovedbeskjeftigelser med Fiat, Lancia, Alfa Romeo og Maserati. Men Ugo Zagato og Enzo Ferrari hadde kjent hverandre siden den gang Enzo Ferrari drev Alfa Romeos racingteam, Scuderia Ferrari, på 1930-tallet.Blant annet med racerbiler med Zagato-kropp.

Nå hadde Ugo Zagatos to sønner overtatt karosserivirksomheten og hadde også prydet et 166MM chassis med Panoramica-karosseri allerede i 1949. Elio og Gianni Zagato var aktive syklister, og bygde om et par racerbiler.for Scuderia Sant’Ambroeus-teamet i hjembyen hans Milano. Selvfølgelig uten bestilling på Zagato fra Ferrari selv.

ELEGANT: Ikke en eneste detalj på utsiden eller innsiden er deformert.  Det er bare skjønnhet.  Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

ELEGANT: Ikke en eneste detalj på utsiden eller innsiden er deformert. Det er bare skjønnhet. Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Den vakreste av Zagato?

I 1955 presenterte Ferrari sin 250 GT med en akselavstand på 260 centimeter, hvor Boano ville tilbringe sitt beste øyeblikk med mer enn 80 karosserier bygget til en moderne GT-versjon for veien. Scaglietti var ansvarlig for utviklingen av en kropp mer beregnet for landeveisløp, som Mille Miglia og Tour de France. Etter å ha vunnet det siste løpet, fikk modellen det navnet.

Zagato fikk også tilgang til et slikt chassis, nummer 0515GT, og på det bygde de noe av det vakreste som noen gang har brukt et Ferrari-chassis. Kopien var den første av totalt fem lignende biler fra Zagato-verkstedet i 1956 og 1957.

Eieren Vladimiro Galluzzi i Milano tok sin nye anskaffelse rett til både bane- og utforracing, samt et par skjønnhetskonkurranser fra mai til oktober 1956. Han overleverte den deretter til Luigi Taramazzo som fortsatte å bruke den litt. 1958-stopp i Italia før han fikk et litt roligere liv på slutten av 1950-tallet.

STOLT EIER: David Sydorick fra Beverly Hills har kanskje den mest utsøkte Zagato-samlingen i verden, og denne Ferrari er en perle.  Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

STOLT EIER: David Sydorick fra Beverly Hills har kanskje den mest utsøkte Zagato-samlingen i verden, og denne Ferrari er en perle. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Til USA

Og som med så mange eksklusive italienske sportsbiler, tok det ikke lang tid før sportsbilen ble lastet ombord på et skip på vei til California. Her hadde Los Angeles-entusiasten Edwin Niles spesialisert seg på import av Ferrari, både for egen fornøyelse og for videresalg.

Han hadde forelsket seg i den vakre Zagato-modellen, og gjennom sine kontakter i Italia fanget han den opp i 1960 og beholdt den til 1961 før den ble videresolgt til fordel for en annen av de over 100 Ferrariene han importerte til USA som privatperson. individuell. på 1960-tallet.

I løpet av 1960- og 1970-tallet endret eieren seg utallige ganger, spesielt siden Niles kjøpte den tilbake i 1963, 1965, 1971, 1973 og 1982. Så ønsket Niles å beholde den og fikk Steve Tillack til å restaurere den fullstendig i 1983/84. .

HASTIGHET: Detaljer gjenspeiler hastighet og funksjon.  Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

HASTIGHET: Detaljer gjenspeiler hastighet og funksjon. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Sterk verdiøkning

I 1985 kunne den kjøpes fra Niles for 180 000 dollar. Kjøperen var Erich Traber i Sveits, og da han solgte den igjen i 1989, hadde prisen steget mer enn tigeren til 2,1 millioner dollar. Den nye retningen, som for så mange klassiske sportsbiler på den tiden, var Japan før markedet kollapset fullstendig på 1990-tallet.

Vi vet ikke hvor mye den nye eieren, meksikanske Lorenzo Zambrano, betalte da han overtok det i 1991, men det gikk i hvert fall tilbake til Steve Tillacks verksted i Los Angeles. Der bygde eieren av Cemex en av de beste Ferrari-samlingene i verden, og denne kopien var en av perlene.

Den ble vist på både Pebble Beach og Monterey Historic Races før den ble en del av Ferrari 50-årsjubileumsutstillingen på Petersen Museum i Los Angeles. I 1999 tok Zambrano og Tillack bilen til Italia for å kjøre Mille Miglia.

Rett før årtusenskiftet klarte tidligere Beverly Hills-fondsforvalter og Zagato-entusiast David Sydorick å overtale Zambrano til å eie den, privat og for en ukjent sum.

MAGISK: Detaljdesignet til den bakre takstolpen er så kunstnerisk vakker at det er ren skulptur.  Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

MAGISK: Detaljdesignet til den bakre takstolpen er så kunstnerisk vakker at det er ren skulptur. Foto: Foto: Ivar Engerud / Finansavisen

Til Europa

I mer enn 20 år har David Sydorick og hans kone gledet seg til å ta seg selv og andre til Europa gjentatte ganger til Goodwood Festival of Speed, Mille Miglia, Louis Vuitton Classic Serenissima Run, 60- og 70-årsfeiringen av Ferrari og Villa d «Este. i 2012, hvor vi var så heldige å fotografere den eksklusivt.

Hun er nå tilbake i Italia, hvor hun har vært utstilt i flere uker i det eksklusive klesmerket Larusmianis butikk i Milano, før hun returnerer til Villa d’Este 21. – 22. mai.

Da får vi igjen gleden av å skli på det vakre og skinntette tofargede karosseriet med mørkeblå base og hvitt tak med det mytiske “Double Bubble”-designet og la ørene våre delta i den vakre symfonien til Ferrari 12-sylindrene. Blir ikke bedre!

Leave a Reply

Your email address will not be published.