entertainments

Filmanmeldelse «The black telephone»: Ekkel nok – VG

Written by admin
“STRANGER DANGER”: Ethan Hawke, with a skummel mask, and Mason Thames in “The Black Phone”.

Scott Derrickson er at av Hollywoods svakeste regissører. Men dette kan være hans beste dårlige film by him.

Publisher:

HORROR

“The Black Telephone”

USA Age 15 Registration: Scott Derrickson

Med: Ethan Hawke, Mason Thames, Madeleine McGraw, James Ransone, Jeremy Davies

VG:s terninger viser 3 prikker

I og med at bilder av forsvunne barn i en årrekke ble trykket på melkekartongene der borte, er det lett å tenke at amerikanske barn bærer på spesielt mye angst for å bli bortført.

“Strange danger!”, pleier foreldrene og besteforeldrene deres å formane: Snakk aldri med fremmede, og ta for all del ikke imot godterier fra dem.

«The Black Phone» utspiller seg i en liten møkkaby utenfor Denver, Colorado en gang på 1970-tallet (1970-tallet er stadig like poppis i skrekk-sammenheng, jfr. den gode «X» fra tidligere i år). Finney (Mason Thames) and Qwen (Madeleine McGraw) er henholdsvis sønn og datter av Terence (Jeremy Davies), and har sitt å slite med.

BROR OG TØFF LILLESØSTER: Mason Thames and Madeleine McGraw in “The Black Phone.”

For det første er faren in alkoholisert tyrann med hockeysveis. Para det andre har mammaen deres tatt livet av seg. Moren var «spesiell», sier pappa Terence i et av sine få nyktre øyeblikk from him. Han mener blant annet at hun var sanndrømt, og kunne «adjustment» – evner som lille Gwen har arvet. Finney har på sin side ingen overnaturlige evner. Hans rolle from him er stort sett å bli plaget av guttene på skolen.

Flere barn er forsvunnet fra den lille, navnløse byen, og én dag er det Finneys tur. In maskert mann glir opp i in svart kassebil, introduserer seg som tryllekunstner og doper den unge gutten. He kaster ham i in kjeller og lukker døren. Stop at this som finnes der nede, er en madrass på gulvet og tittelens svarte telefon.

IKKE GUY IN TILLITVEKKENDE: Ethan Hawke in “The Black Phone.”

Den er frakoblet. Men sannelig om den ikke ringer i ny og ne likevel. Vi forstår raskt at det er barn fra «den andre siden» – kidnapperens tidligere ofre – som slår på tråden. Para å gi Finney gode råd og vink, og sørge for at han ikke gir opp drømmen om å komme seg ut derfra.

Mens alt dette skjer, sitter altså Gwen hjemme og er sanndrømt og klarsynt. Og som vi vet: Så lenge noen er sanndrømt, og andre tar kontakt fra dødsriket, er det håp.

Undertegnede har i det store og det hele avskydd Scott Derricksons tidligere produksjon. Regissøren er, eh, «praktiserende» presbyterianer, men har det med å lefle med eksplisitt katolske konsepter i filmene sine (så som «Emily Rose’s exorcism», 2005 and «Deliver us from evil», 2014 – please elendige).

Han klarer ikke å styre seg i «The Black Phone» heller. Men he har lært seg å tone ned pave-propagandaen.

KJIP FYR, KJIP KJELLER: Ethan Hawke in “The Black Phone.”

Disney-navnet Madeleine McGraw er den beste årsaken til å denne filmen. Hun er kul, mye kulere enn de ella broren, og herlig rappkjeftet. Ethan Hawke er ekkel i den fæle masken, det er sikkert. Men han kan ikke ha vært scabies dagene på filmettet.

Same. «The Black Phone» er blitt en tilfredsstillende neuralpirrende og møkkete liten horrorfilm/seriemorder-thriller/spøkelseshitorie. Den gjør det den evner for å stresse oss i sommervarmen, og lykkes et stykke på vei.

Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å utbasunere at «The Black Phone» er Scott Derricksons beste – som i minst dårlige – horrorfilm. I den blindes rike er den énøyde konge.

About the author

admin

Leave a Comment