Scott Derrickson er at av Hollywoods svakeste regissører. Men dette kan være hans beste dårlige film by him.
HORROR
“The Black Telephone”
USA Age 15 Registration: Scott Derrickson
Med: Ethan Hawke, Mason Thames, Madeleine McGraw, James Ransone, Jeremy Davies
I og med at bilder av forsvunne barn i en årrekke ble trykket på melkekartongene der borte, er det lett å tenke at amerikanske barn bærer på spesielt mye angst for å bli bortført.
“Strange danger!”, pleier foreldrene og besteforeldrene deres å formane: Snakk aldri med fremmede, og ta for all del ikke imot godterier fra dem.
«The Black Phone» utspiller seg i en liten møkkaby utenfor Denver, Colorado en gang på 1970-tallet (1970-tallet er stadig like poppis i skrekk-sammenheng, jfr. den gode «X» fra tidligere i år). Finney (Mason Thames) and Qwen (Madeleine McGraw) er henholdsvis sønn og datter av Terence (Jeremy Davies), and har sitt å slite med.
For det første er faren in alkoholisert tyrann med hockeysveis. Para det andre har mammaen deres tatt livet av seg. Moren var «spesiell», sier pappa Terence i et av sine få nyktre øyeblikk from him. Han mener blant annet at hun var sanndrømt, og kunne «adjustment» – evner som lille Gwen har arvet. Finney har på sin side ingen overnaturlige evner. Hans rolle from him er stort sett å bli plaget av guttene på skolen.
Flere barn er forsvunnet fra den lille, navnløse byen, og én dag er det Finneys tur. In maskert mann glir opp i in svart kassebil, introduserer seg som tryllekunstner og doper den unge gutten. He kaster ham i in kjeller og lukker døren. Stop at this som finnes der nede, er en madrass på gulvet og tittelens svarte telefon.
Den er frakoblet. Men sannelig om den ikke ringer i ny og ne likevel. Vi forstår raskt at det er barn fra «den andre siden» – kidnapperens tidligere ofre – som slår på tråden. Para å gi Finney gode råd og vink, og sørge for at han ikke gir opp drømmen om å komme seg ut derfra.
Mens alt dette skjer, sitter altså Gwen hjemme og er sanndrømt og klarsynt. Og som vi vet: Så lenge noen er sanndrømt, og andre tar kontakt fra dødsriket, er det håp.
Undertegnede har i det store og det hele avskydd Scott Derricksons tidligere produksjon. Regissøren er, eh, «praktiserende» presbyterianer, men har det med å lefle med eksplisitt katolske konsepter i filmene sine (så som «Emily Rose’s exorcism», 2005 and «Deliver us from evil», 2014 – please elendige).
Han klarer ikke å styre seg i «The Black Phone» heller. Men he har lært seg å tone ned pave-propagandaen.
Disney-navnet Madeleine McGraw er den beste årsaken til å denne filmen. Hun er kul, mye kulere enn de ella broren, og herlig rappkjeftet. Ethan Hawke er ekkel i den fæle masken, det er sikkert. Men han kan ikke ha vært scabies dagene på filmettet.
Same. «The Black Phone» er blitt en tilfredsstillende neuralpirrende og møkkete liten horrorfilm/seriemorder-thriller/spøkelseshitorie. Den gjør det den evner for å stresse oss i sommervarmen, og lykkes et stykke på vei.
Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å utbasunere at «The Black Phone» er Scott Derricksons beste – som i minst dårlige – horrorfilm. I den blindes rike er den énøyde konge.
