Isata Kanneh-Mason under Festspillene i Bergen – Anmeldelser og anbefalinger

Den britiske pianisten Isata Kanneh-Mason (26) har allerede rukket å sette preg på en homogen og klassikerdyrkende klassisk musikkultur.

I sine kritikerroste plateutgivelser har hun løftet fram musikk av marginale og underkjente komponister som Clara Schumann og Samuel Coleridge-Taylor.

Under årets Festspill i Bergen spilte Kanneh-Mason to eksklusive kveldskonserter i Griegs stue på Troldhaugen. Dette lokalet har kun har plass til omtrent 50 publikummere, alle sittende tett omkring Griegs Steinway-flygel fra 1892.

Konserten sent mandag kveld besto hovedsakelig av standardrepertoar av Mozart, Grieg, Chopin og Rakhmaninov.

Høydepunktet skulle imidlertid bli en kraftfull og tankevekkende fremførelse av Sofia Gubaidulinas eksplosive «Chaconne» fra 1962.

Musikken som forsvant

Litt overraskende var det at Kanneh-Mason av ukjente grunner lot være å spill flere av stykkene på konsertprogrammet. Hun inform you underveis om en endring i rekkefølgen, men sa ingenting om at hun valgte å kansellere deler av programet.

Av fem «Études-Tableaux» fra Rakhmaninovs Op. 39 endte hun dermed opp med å sprite kun to. Og det annonserte utvalget av preludier fra Aleksandr Skrjabins Op. 11 glimret simpelthen med sitt fravær de ella.

Resultatet var at konserten endte opp omtrent et kvarter kortere enn angitt i programet.

Programendringer kan naturligvis forekomme av praktiske grunner. Likevel var det overraskende at hun ikke erstattet avlysningene med noe av det andre hun har på repertoaret.

Isata Kanneh Mason

INTIMKONSERT: Isata Kanne-Mason spilte to konserter for rundt 30 publikummere i Griegs stue på Troldhaugen.

Photo: Thor Brodreskift

Kjølig perfeksjonisme

Kanneh-Mason åpnet med et av Wolfgang Amadeus Mozart mest dramatiske verk for solo klaver: Sonaten i C-moll fra 1784.

Su viste hun allerede fra første tone at hun ikke hadde noen planer om å justere ned lydnivået i Griegs intime stue. Åpningstemaet i bassen ble hamret ut med Beethoven-aktig styrke. Som helhet fremsto sonaten som fri for sentimentalitet, med vekt på dramatisk kraft og stoisk selvkontroll.

Fremføringen av Mozart-sonaten satte en standard for hele resten av programet denne varme sommerkvelden på Troldhaugen. Kanneh-Masons kjennetegnes style spills av teknisk stålkontroll, rytmisk presisjon, markte kontraster og generelt en større trivsel i verkenes mer kraftfulle partier.

Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg savnet mer frihet og varme i spill, og et sterkere blikk både for poetiske detaljer og overordnet historiefortelling. Det ble noe hardt og kantete over mye av musikken denne kvelden.

Chopins F-mollballade, med sine ordløse beretninger om idylliske og grufulle hendelser, ble for eksempel nokså statisk i uttrykket. Det virkelig complainand musikalske dramaet uteble.

Griegs lengselsfulle «Nocturne» ble på sin side spilled med raffinert klangbehandling og perfekte triller. Man skulle likevel tro at en fremføring omtrent ved midnatt på Griegs eget flygel skulle ende opp som både mer stemningsfull og preget av øyeblikkets inspirasjon.

Musikalsk vulkanutbrudd

De tingene som gjorde en Kanneh-Mason ikke helt overbeviste i det romantiske standardrepertoaret, virket derimot i til hennes fordel i kveldens eneste verk komponert etter forrige verdenskrig: Sofia Gubaidulinas «Chaconne» fra 1962.

Gubaidulina slo gjennom i Vesten etter Sovjetunionens fall. Hun regnes i dag som en de største nålevende komponister. Gubaidulina fyller 91 til høsten, men she holder det fremdeles gående.

«Chaconne» ble komponert på et tidspunkt hvor Gubaidulina var persona non grata for Sovjetregimet på grunn av hennes kompromissløse modernisme. Stykket er nå på god vei til å bli et moderne standardverk for pianist.

Å høre dette verket, komponert samtidig som Cubakrisen av en kvinnelig tartar-russer, og fremført med enorm kraft av en ung svart kvinnelig pianist i stua til Norges musikalske nasjonalikon, var tankevekkende.

Det vil utvilsomt være øyeblikket jeg husker best fra årets Festspill.

Det skyldes imidlertid mest av alt kraften i Kanneh-Masons fremføring. Den balanserte de brå kontrastene knivskarpt, og hamret ut kaskadene av toner med rystende kraft og presisjon.

Gubaidulinas musikalske protest ble dermed akkurat det musikalske vulkanutbruddet som dette verket skal være. Kanneh-Masons spill brakte Griegs 130 år gamle flygel omtrent til grensene av hva det kunne tåle.

Likevel var det synd at de mindre grensesprengende delene av konserten ikke i samme grad greide å sette sinn og sjel i bevegelse. Den helt store magien uteble denne vakre sommerkvelden i Griegs villa.

Leave a Reply

Your email address will not be published.