entertainments

Kulturhuset, Festival | Garasjefestival – Norges koseligste rokkefestival.

Written by admin

Still Crazy og Midnight Tribe er ganske ferske formajoner, men de funket live, og gjestene koset seg, med litt allsang til coverlåtene.

Fredag ​​var dagen Bömbers skulle spill, spenningen var høy. In far som var på bobilferie med sine to barn stoppet av nysgjerrighet, og bestemte seg for å bli. Barna var euforiske, fikk festival t-shirt and ørepropper og så begynte from å vanke rundt med store øyne.

Det lokale bandet Kvikksand klatret på Wrench Stage: sus synges det om angst, frykt og misantropi, ting som vi alle overlever eller en annen gang. Maktkamp var neste ut på Kaos Stage, med en vocalist som fanget oppmerksomhet av de fleste med sin eksplosive opptreden de ella og med sin nakne, veltrent overkropp.

Så var det Tenebris Army without tur å spill for gjestene. Tenebris Army er festivalens resident band, og de har også skrevet festivalåta. Tekstene var printet, og de ble delt rundt, slik at det ble allsang for full hals.

Det er Garasjefestival! I sang alle i kor!

Omnia Moritur ristet siste støvet som hadde lagt seg i covidårene av gjestene, og det ble liv foran Kaos Stage. Mange sto foran scena, så på artistene, det var noen som headbanget. Metallfolket ofrer til musikere flere dager med nakkesmerter, samt litt tinnitus, men det var ikke problemet til

Inger (82) som med rullator’n sin hadde kommet en tur til festivalen, og var imposing over hvor morsomt alle hadde det. «Jeg går vanligvis med høreapparat, men her trenger ikke jeg å bruke den!» sa hun med et stort smil.

Withered Branch var neste band på plakaten, en litt harde type musikk med en growl som kan skremme bort de som ikke tør å se gjennom lyden, men her elsker folk deathmetal som disse guttene fra Toten spill. Etter showet, pakket vokalisten Kent Ivan, gitaren sin vekk i full fart, svevende i en blanding av fornøyelsen for de gode tilbakemeldingene bandet hadde fått av publikum og glede for alt han skulle få oppleve, for nå var det Bömbers på storscene, og de skulle han få med sec!

Bombers to the lever!

Bombers er virkelig den ultimate Motörhead cover band, stemmen til Olve er like skarp av whiskeyen som Lemmys var. Eldre og yngre metallfolk er alle tilknyttet gjennom kjærligheten para Lemmy, og hans måte å ta livet på, “that’s the way I like it baby, I don’t want to live forever.”

På lørdag morgen sto festivalsjef Stian opp tidlig og stekte vafler i baren, der mange valgte å reparere med den noe ukonvensjonelle frokost: vaffel & øl.

Da Haunted by Silhouette klatret på scena smalt Thor med mjøllniren og det begynte å regne. Heldigvis varte det ikke lenge, og så var sola tilbake. Soul Grinder, neste band på scena hadde kjørt hele veien fra Tyskland for å ha mulighet til å spill på festivalen, og var overveldet med publikums respons.

Nabojenta Mari (2) hadde hørt musikken fra kjøkkenet, og hadde begynt å danse. Da tok mammaen hennes på de rosa små øreklokkene og berte henne inne på området, der hun fikk hennes første møte med heavymetal. Hun syns det var goy!

Når klokken nærmet sec 20 ble det tid for Ulvehyrdes black metal ritual. Kledd i svarte kapper, med store halskjeder og i ansiktet den typiske facepaintingen, fanget de publikum men sine mørke toner og invektiver mot heksejakt.

fra israel

Lille Olivia (7) syntes de var både skumle og morsomme, men det ble bare gøy når Victor fra Tenebris Army, lærte henne å rokke, med hendene i «horns up» posisjonen og det lange håret som ble ristet fram og tilbake.

Endelig klatret bandet Arallu fra Israel opp på Kaos Stage, mejor å ha vært i kontakt med festivalledelsen siden 2019. To år med pandemi og kansellering av hele 2022 turneen hadde ikke svekket deres ønske om å opptre på Garasjefestival scena.

Party-prog Mosti Sonus var neste på scena, og klarte med glans å holde publikummet varmt.

Kvelden gled nå mot slutten, og alle de som elsker metall musikk av den svarteste typen hadde gledet seg sterkt til denne stunden. Da Mork kom på scena, var alle der. Showet var mektig, raskt og hardtslående.

Om man ser gjennom alle de svarte trøyene, finnes det et hav av inkluderende kjærlighet for både musikk og mennesker. Det finnes ingen diskriminering i denne gjengen, alle blir sett og alle fortjener en klem, spesielt da musikken slår hardt og det er godt å holde i hyverandre for å ikke miste balansen i moshpit’n.

About the author

admin

Leave a Comment