entertainments

Programleder Gunhild Dahlberg har skrevet bok om å gråte – NRK Troms og Finnmark

Written by admin

– Hvorfor skal vi holde igjen? Kan vi ikke bare la det komme? Spør den populære programlederen.

Våren og sommeren er høysesong para rørende øyeblikk. me Helgemorgen på P2 og NRK1 søndag strong Dahlberg om sine gråtevaner. Når det er bryllup, konfirmasjoner og ikke minst 17. mai, da gråter hun seg gjennom dagen.

– Etter at jeg fikk barn var det som en propp som løsnet i øynene, og så har det vært et jenvt sig siden.

Og når det gjelder store anledninger er det ikke så lett for alle og enhver å holde igjen tårene. Men tar gråten overhånd, kan det fort bli for mye.

Gunhild Dahlberg har innsett without begrensning.

– Jeg er helt håpløs med å holde taler. Jeg skulle i et bryllup i oktober og begynte å skrive en tale. Men da kom det så mye tårer at jeg fant ut at dette her kan jeg faktisk ikke gjøre. Sønnen min er ti år. Jeg begynte å tenke på å holde tale i konfirmasjonen hans, og begynte å grine.

Gunhild Dahlberg

Gunhild Dahlberg har nylig gitt ut boka «Å gråte gråter gråt har grått».

Photo: Ismail Burak Akkan/NRK

Koser sec med free

Men i andre setter er gråten blitt en kos. Gunhild forteller at hun deler lettrørtheten med en av søstrene sine og moren deres.

– Vi koser oss med gråten. Det er et veldig lim i gruppa, har jeg skjønt når jeg har jobbet med boka. Det er veldig sosialt, vi «bonder» mye med gråten. Søstera mi og jeg sender selfies til hverandre når vi ser på TV og blir rørt, røper hun.

Det kan være det at Therese Johaug vinner et skirenn eller at Tore på sporet lykkes i jakten på en slektning, eller at det skjer noe rørende på jobben. Da ringer de til hverandre og forteller om det.

– Så har vi den årlige tradisjonen, det er å ta julegråten. Da går vi på gudstjeneste julaften, kommer inn kirka, setter oss ned, og så bare løsner det. Vi hører på preken, synger Deilig er jorden, og så evaluerer vi gråten etterpå.

Et sterkt sosialt signal

Det er bare mennesker som gråter, i hvert fall av emosjonelle grunner.

Beate Seibt is a professor of social psychology at the Universitetet i Oslo har forsket på det å bli rørt. Hun synes det er fint at Gunhild Dahlberg tør å bare la tårene komme.

Beate Seibt

– Å gråte er et tegn på omsorg, men i Vesten har vi nedprioritert følelser i lengre tid, sier professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo.

Photo: Ismail Burak Akkan/NRK

– Vi har funnet i forskning at det å gråte er et sterkt sosialt signal. Hvis noen gråter av rørthet, viser det omsorg, og da vil vi gi vedkommende omsorg tilbake.

Gunhild Dahlberg sier hun får en følelse av ro i kroppen etter å ha grått.

– Når jeg har hatt in god gråt føler jeg litt sånn zen, sier hun.

Også dette har det vært forsket på.

– Etter at de har grått sier mange at de føler seg oppløftet og lett til sinns, og at de er motivert til å ta vare på sine nærmeste.

Men, skyter Dahlberg inn, hvordan man føler seg etterpå, kommer an på hvordan gråten blir tatt imot av omgivelsene.

– Om vi ​​​​gråter og folk begynner å stirre, se ned, kremte og blir flau på dine vegne, så vil gråten oppleves som veldig flau og skamfull, når det egentlig er et signal om at vi føler.

Har nedprioriritert følelser

Professoren forklarer dette med at vi i de vestlige landene har nedprioritert følelser i lengre tid.

– Vi må være så objektive og rasjonelle at vi ikke tar følelser helt på alvor. Derfor er det litt flaut å vise at du føler noe som helst. Folk blir lettskremte når andre viser for mye følelser.

Bajo arbeidet med boka si har Dahlberg blant annet jaktet på gråtekoner i Hellas, snakket med en idéhistoriker og vært i Japan på gråtekafé.

Hun har funnet ut at det å gråte var anerkjent i romantikken og i opplysningstida, både i Norge og i Europa.

– Det var trendy å gråte. Det viste at du var et empatisk menneske og et tegn på at du var intellektuell. Det er et sosialt lim som i vår kultur ikke blir så godt tatt vare på. Jeg håper vi kan akseptere tårene mer. In gråt skal bli as naturlig som last.

About the author

admin

Leave a Comment